Det er vanskelig å se Ásthildur Lóa Þórsdóttirs avgang som noe annet enn et eksempel på tidsåndens umettelige behov for å påføre offentlig skam. Dette er ikke et forsvar for upassende relasjoner mellom voksne og ungdommer – slike spørsmål må alltid tas alvorlig. Men det er et oppgjør med den prinsippløse tilbøyeligheten til å måle fortiden med dagens moralske målebånd, og å kreve hodet til dem som ikke lever opp til vår tids absolutte renhetsideal.

For det første: Dette handler om et forhold mellom en 22 år gammel kvinne og en 15 år gammel gutt. Det var et forhold, ikke et overgrep, og det var aldri tema at det ble vurdert som kriminelt. Den seksuelle lavalderen på Island var den gang 14 år. De to fikk et barn sammen. Gutten ble senere far, betalte barnebidrag, og hadde kontakt med barnet – inntil kontakten ble brutt da barnet var under ett år. Ingen anklager er reist. Ingen rettssak er ført. Mannen selv omtaler seg ikke som et offer.

Likevel må en statsråd gå – fordi hun i ungdommen sin, i en religiøs sammenheng, innledet et forhold til en ung mann som var i en sårbar situasjon. Et forhold som, ja, kunne og burde blitt håndtert annerledes – men som aldri var skjult for de to det gjaldt.

Hva slags samfunn blir vi om vi mener at slike hendelser – tretti år tilbake i tid – automatisk diskvalifiserer et menneske fra offentlig tillit i dag? Skal man aldri kunne legge noe bak seg? Skal feil i ungdommen forfølge deg resten av livet, selv når ingen påstår at det var et overgrep?

Det finnes selvsagt grenser for hva som bør tilgis, glemmes eller forstås. Men når offeret selv ikke vil være et offer, når forholdet ikke brøt loven, og når vedkommende har levd et liv i offentligheten i årevis uten at saken har hatt noen betydning – da er det vanskelig å ikke se dette som en kapitulasjon for en moralsk indignasjon som er ute av kontroll.

Samfunnet trenger ledere som kan vise skjønn, også når det gjelder fortiden. Ikke alle ukloke valg i ungdommen er tegn på kynisme eller maktmisbruk. Noen ganger er det bare nettopp dét – ukloke valg i ungdommen. Hvis vi ikke kan skille mellom det og ekte overgrep, gjør vi ingen en tjeneste. Da undergraver vi både rettsstatens prinsipper og muligheten for menneskelig modning.

At en statsråd går av på grunn av en 30 år gammel kjærlighetshistorie som aldri før ble ansett som en skandale, er ikke et uttrykk for rettferdighet. Det er et uttrykk for feighet – og en farlig glidning mot et samfunn der det er umulig å få en ny sjanse.

Og det burde vi alle være bekymret for