Schjongstangen var ett av de områdene Hønefoss gjerne ville ha. Norderhov kommune var lite interessert i denne saken og forhandlinger mellom de to kommunene i 1923 førte ikke til noe resultat.
Saken ble tatt opp igjen i 1936. Vannkvaliteten i Norderhov var da helt elendig, og Hønefoss gikk med planer om å bygge nytt vannverk. I et brev av 18. februar spør derfor Hønefoss formannskap om dette kan ha interesse for Norderhov fordi man nå skal beregne kapasiteten på vannverket.
Brevet fortsetter slik:
"I denne forbindelse tillater man sig å nevne en annen sak som har vært oppe flere ganger tidligere, nemlig spørsmålet om en byutvidelse for Hønefoss.
Byen har som bekjent knapt med ubebygde tomtearealer, hvilket bevirker at tomteprisene innen byen er relativt høie. Dette forhold gjør det vanskelig for mindre bemidlede å kunne bygge sine egne hjem, liksom en viss mangel på småleiligheter gjør sig gjeldene..."
Norderhov bet på agnet
I et møte 5.mars vedtok Norderhov formannskap å delta i et komitéarbeid som skulle utrede saken. Det var særlig vannspørsmålet, agnet til Hønefoss formannskap, som var av interesse.
Det området man etter hvert ble enige om var Schjongstangen, Vesterntangen og et område fra jernbanelinjen øverst i Hønengata og sydover.
Uventet tilbud
Ikke før hadde komitéen blitt enige, så kom det et tilbud til Hønefoss kommune om å få kjøpe "Schjongseiendommen" som da i sin helhet lå i Norderhov kommune. Man ba da de to kommunene om et hastevedtak hvor Schjonstangen alene skulle innlemmes i byen fra 1. juli 1937.
Norderhov ikke enig
Med dette forslaget kunne Norderhov risikere å akseptere en byutvidelse uten å få rent vann tilbake, noe som var et særdeles viktig punkt for Norderhov. Norderhov kunne godt vente med å diskutere de andre arealene, men vente med vannet kunne de ikke. De bakte derfor inn en rekke økonomiske betingelser for det arealet der vannbassenget skulle ligge (Svartebråten og Vinterroa).
De ville ha kr 25.000 i erstatning. Av dette skulle de bruke 10.000 til byggingen av Kvernbergsund bro (Rådhusbrua) De resterende 15.000 skulle de legge inn som sin andel i det nye vannverket.
Flere selgere
Det sto flere selgere bak salget av Schjongstangen til Hønefoss kommune, bl.a. Johan Kullerud, Selskapet til Hønefoss bys vel, M. Rasmussen, Petter Ask og Olava Lohre.
I februar 1938 bodde det på området 15 voksne personer og 4 barn. To av familiene var fattigunderstøttet - den ene på grunn av arbeidsledighet (kr 506,- pr år) og den andre var en enke uten inntekter (kr 1.300,- pr. år).
Kilde: Justis- og Politidepartementet: Ot.prp. nr. 68 - Om lov om å utvide grensene for kjøpstaden Hønefoss.
