Lev Davidovitsj Bronstein ble født i landsbyen Janovka i Ukraina. Faren var en jødisk nybygger, moren en utdannet kvinne med russisk middelklassebakgrunn.

Unge Lev gikk på gymnas i Odessa, men kort tid etter eksamen ble han arrestert og sendt til Sibir, anklaget for å ha organisert russiske arbeidere.

Fire og et halvt år senere flyktet han ved hjelp av et falskt pass til London, der han sluttet han seg til en gruppe sosialdemokratiske russere som ga ut den revolusjonære avisen Iskra.

En av gruppas ledere var Vladimir Lenin, og i Levs falske pass sto navnet Lev Trotskij – et navn han senere beholdt.

Ledende rolle

Under den første russiske revolusjonen i 1905 ledet Trotskij sovjetet i Petersburg, men ble nok en gang arrestert og forvist til Sibir. Han greide å rømme under transporten nordover og tok seg deretter til Wien.

Da første verdenskrig brøt ut, flyttet han til Paris. Han giftet seg med Natalja Sedova, men paret ble senere utvist fra Frankrike på grunn av sin motstand mot krigen. Turen gikk deretter til Spania der de heller ikke fikk være lenge, og USA ble neste stopp.

Tre måneder etter februar-revolusjonen i 1917 reiste Trotskij tilbake til Moskva der han i løpet av kort tid opparbeidet seg en ledende rolle innen de revolusjonæres rekker.

Brutal maktkamp

Etter revolusjonen fikk han stillingen som utenriksminister, og året etter grunnla han Den røde armé. Da Lenin i 1922 ble syk, var Trotskij en av dem som sto fremst i rekken for å overta, men partiets nyoppnevnte partisekretær Josef Stalin vant kampen da Lenin døde.

Nå startet en kort og brutal maktkamp mellom Trotskij og Stalin, som endte med at Trotskij og hans tilhengere ble utstøtt fra partiet.

Trotskij ble forvist til Kasakhstan og stemplet som fiende av folket. To år senere ble han deportert fra Sovjetunionen, og resten av livet var han tvunget til å leve i eksil.

Til Norge

I den første perioden bodde Trotskij i Tyrkia, deretter i Frankrike, før han sammen med kona og to sekretærer ankom Kristiansand med dampskipet «Paris» fra Antwerpen i juni 1935. På kaia sto redaktør Olav Scheflo i arbeiderpartiavisen Sørlandet og tok imot, og turen gikk deretter med drosje til Hønefoss hvor følget ble innlosjert på Jevnaker Hotel.

– Det var som om man hadde fått beskjed om at Hitler nå befant seg på Mysen eller Mussolini i Drøbak, skriver Yngvar Ustvedt i sin bok «Verdensrevolusjonen på Hønefoss».

Etter en uke på Jevnaker Hotell flyttet Trotskij hjem til avisa Fremtidens redaktør, Konrad Knudsen, på Wexhall ved Hønefoss.

Quisling

Her fikk Trotskij fred til å arbeide med sitt store verk «Revolusjonen som ble forrådt», men i juni 1936 bestemte Vidkun Quisling og andre i Nasjonal Samling seg for å bli kvitt mannen de kalte «massemorderen på Hønefoss».

De norske nazistene mente at det var Arbeiderpartiet som hadde hentet Trotskij til landet som et ledd i sin plan for å få makt over det norske folk. Nazister brøt seg inn i redaktør Knudsens hus hvor de gjennomgikk Trotskijs papirer, som de hevdet var et bevis på at han brøt forutsetningene for opphold i Norge.

Ifølge nazistene hadde Trotskij også hatt besøk av en rekke utlendinger, «oftest jøder», og gitt dem instruksjon i revolusjonær virksomhet.

Stalin anklaget samtidig Trotskij for å ha planlagt et terror-komplott og rettet kraftig kritikk mot Norge for å ha gitt ham oppholdstillatelse.

På slutten av 1936 ga norske myndigheter etter for presset, og Trotskij ble nok en gang drevet på flukt, denne gangen til Mexico.

Døde på Cuba

Stalin var ikke fornøyd og ga sitt hemmelige politi i oppdrag å rydde Trotskij av veien. Ramón Mercader ble rekruttert og sendt til Mexico, der han sikret seg innpass i familien.

Mercader leide først 20 menn til å angripe familiens hus, men både Trotskij og de andre som var der, slapp uskadd fra attentatet.

20. august 1940 tok Mercader derfor saken i egne hender, skjulte en ishakke i foret på regnfrakken og banket på døra. Da Trotskij bøyde seg over det overfylte skrivebordet sitt for å finne noen papirer, hogg han til.

Trotskij døde dagen etter, 61 år gammel, og Stalin kunne feire en endelig seier over sin hardeste motstander.

Mercader ble pågrepet og dømt til 20 års fengsel, men nektet i alle år siden å fortelle hvem som hadde gitt ham oppdraget. Etter å ha sonet ferdig reiste han først til Moskva, der han ble tildelt landets høyeste ærestittel, Helt av Sovjetunionen.

Senere slo Mercader seg ned i Havanna på Cuba der han døde i 1978.